Kazandibi

Kazandibi er en tyrkisk melkepudding der bunnen er bevisst svidd til den blir mørk og karamellisert. Navnet betyr «bunnen av gryten», en henvisning til det brente laget som dannes på bunnen av kokekaret. Det er et kjent dessert i tyrkiske konditorier og hjemmekjøkken, og den svidde bunnen er det som skiller den fra andre melkepuddinger.

Hva det egentlig er

Melk bindes med sukker og en stivelse, vanligvis risstivelse eller maisstivelse, ofte med litt fløte, og småkokes langsomt til den er glatt og tykk. Blandingen helles i en bred panne. Sukker strøs over bunnen, og bunnen holdes over direkte varme til den svartner i flekker. Puddingen helles deretter over dette brente laget og får stivne. Når den er kald, snus den slik at den mørke bunnen kommer øverst, og skjæres i firkanter eller biter.

Kazandibi er ikke en vaniljekrem. Den inneholder ingen egg, og smaken kommer fra melken og det karamelliserte sukkeret. Den klassiske puddingen er vegetarisk og inneholder ikke hvete, siden stivelsen er risstivelse eller maisstivelse.

Slik serveres det

• Kald, snudd ut av fatet, skåret i firkanter eller biter med den brente siden opp.
• På en liten dessertallerken, vanligvis alene etter et måltid.
• Servert avkjølt, slik at puddingen blir fast og skorpen holder seg.

Slik skriver du det på menyen

• Kall den en tyrkisk melkepudding og si at toppen er brent og karamellisert, slik at gjestene forventer en bitersøt skorpe.
• Merk melk tydelig. Puddingen er laget med melk og fløte, så sett MELK på menyen.
• Si at retten er vegetarisk og laget med stivelse, ikke mel, slik at gjester med hvetebekymringer vet at det klassiske oppskriften ikke inneholder hvete.
• Si at den serveres kald, og at bunnen svies med vilje for å bli mørk.