Chicago-pizza med dyp bunn

Chicago-pizza med dyp bunn lages i en dyp, rund form, med tykk, smørrik deig presset opp langs sidene som et paiskall, ost nederst og grov tomatsaus øverst. Den ble oppfunnet på Pizzeria Uno i Chicago i 1943 og snudde bevisst den vanlige rekkefølgen på pizzalagene. Retten har et så tydelig særpreg at enkelte lokale ikke vil kalle den pizza.

Hva det egentlig er

En oljet, smørrik deig presses ned i en dyp stålform og opp langs sidene. Det gir pizzaen ordentlig høyde fremfor den vanlige tynne, flate bunnen. Skivet mozzarella legges rett på deigen. En tykk, stort sett ukokt tomatsaus, ofte bare knuste tomater med basilikum og hvitløk, legges over. Den vanlige rekkefølgen med saus før ost ville gjort det vanskelig å få midten ferdig. Pølse, når den brukes, legges som et helt lag fremfor som spredte biter. Pizzaen bakes lenge nok til at skorpen blir gyllen og sprø og det dype fyllet setter seg.

Den omvendte lagdelingen er avgjørende, ikke bare et stilvalg. Osten ligger nærmest bunnen slik at sausen over kan koke inn uten å gjøre deigen bløt. Vanlig lagdeling ville endret konsistensen, ikke bare utseendet.

Slik serveres det

• Skåret i tykke firkanter, spist med kniv og gaffel fremfor hendene.
• Rett fra formen, med dybden tydelig i snittkanten.
• Som et helt måltid til én, sjeldnere delt stykkevis på samme måte som tynn pizza.

Slik skriver du det på menyen

• Opplys om hvete i bunnen og melk i osten.
• Fortell om pølse er et fast lag eller et valgfritt tillegg. En ren ostevariant er vanlig og vegetarisk.
• Oppgi ventetiden ved steking på bestilling; dybden gjør at den faktisk tar lenger tid enn en tynn pizza.

Ingrediensene, allergenene og kostholdsopplysningene her beskriver en typisk oppskrift. De er ingen bindende deklarasjon for noen bestemt restaurant: oppskrifter, porsjonsstørrelser og produktene som brukes kan variere.